Jeg har gledet meg til den relanserte forbudte Hollywood -linjen – nå kommer fra Warner Archive – i flere måneder nå, og den faktiske Produktet skuffer ikke. Dette er 1932 -filmer, så de er skrapete, til tider, både visuelt og på lydsporet, men å, hva gøy de er! Og hvor fantastisk å se 80 år gamle filmer så lett!
Forbidden Hollywood Volume 4 består av fire plater, en per film, i et enkelt tilfelle. Hver film er litt over en times lang, og hver plate (bortsett fra at de kaller den) har også filmens trailer, som går omtrent to minutter.
Jewel Robbery
Se for deg deg selv i Wien, gift med en rik, men kjedelig baron som gir deg diamanter, men ikke begeistrer deg. Så er du fanget opp i et juvelran og flørter med Gentleman Thief (William Powell, som demper sine ofre med “morsomme” sigaretter) gir deg all sjarm og spenning du kan drømme om!
Det er situasjonen med Kay Francis (som ikke burde vises i en film der hun må si “røver”; med lispen kommer den ut “Wobber”). Hun har introdusert å sparke de lange bena opp i luften ut av et boblebad, en tullete ting å gjøre, men heller vågal den gangen i det det antyder, og tilstrekkelig indikasjon på hennes fysiske. Hun er omgitt av en tropp av kosmetologer, massus og generelle hushjelp for å gjøre henne enda mer nydelig og gjøre det klart hvor bortskjemt hun er. Hennes kjærlighet til smykker er uapologetisk og til og med forfriskende i materialismen hennes-hvordan ellers var en godt oppdrettet kvinne for å sikre hennes komfortable pensjonisttilværelse? (I noen scener ser det ut til at hun elsker perlene mer enn noen av mennene i filmen.)
Det er en bagatell, men morsom for eskapisme. Filmen får oss til å rote etter en tyv og en utroskapspartner for å løpe sammen, i tross for loven og det ordentlige samfunnet. Powells karakter er smart, så mye at han sender en løs blond for å distrahere den lokale politimannen, og spiller etter alles baser ønsker. Når han låser ranet som gisler i separate safer, spør han Francis om hun foretrekker å være sammen med sin ektefelle eller mannen vi alle kjenner er hennes kjæreste. Hun ender spørsmålet og sier at hun helst ikke vil være innelåst i det hele tatt. Men det er greit, siden Powell setter pris på hennes stahet.
Jewel Robbery er bare 68 minutter, med rikelig med skandaløs oppførsel, innuendo-dialog og dobbeltvridninger av plott, men jeg elsker denne filmen. Det er så forlokkende og sofistikert i sine internasjonale forviklinger. Mye av “Jeg kan fremdeles ikke tro at jeg så at” appellen er oppsummert i denne kjolen som Francis har båret sent i filmen (og vist på boksesettomslaget).
Jeg aner ikke hvordan tingen holder seg på, siden den er stroppeløs, ryggløs og ser ut til å være et ganske betydelig materiale. (Elastiske ermer eller lim, antar jeg.) Det hele drypper sex, da hun ser ut som det er i ferd med å gli av hvert minutt. Du kan se hvorfor moralistene var bekymret for ideene som dette ville gi massene.
Advokatmann
Powell kommer tilbake som en advokat i sentrum (med et streifende øye for kvinner) hvis klienter er innvandrere i arbeiderklassen. Etter å ha slått en høydrevet rival (Alan Dinehart) i en sak, har han tilbudt en mulighet til å bli med i sitt eksklusive firma. Blondell er Powells sekretær, holder et knus for ham, holder ham utenfor trøbbel og viser frem bena.
Joan Blondell og William Powell i advokatmann
Snart nok er Powell involvert i sin nye partners søster (Helen Vinson), en kvinne som kjører samfunn som alltid får det hun vil. Det er også en korrupt politiker som rammer Powell, igjen ved hjelp av en pen jente (Claire Dodd). Hun brakte ham et brudd på Promise-saken som gjør ham til noen mektige fiender som dumper ham ut av hans høyklasseposisjon. (For yngre lesere pleide det å være tilfelle at kvinner kunne saksøke hvis menn lovet å gifte seg med dem og ikke gjorde det.)
Advokatmann har ikke snap av forrige film. Det er rart å se Powell bli tunget over kvinner, til og med rart å se ham som en slurvete beruset. Han er ikke spesielt troverdig som verken en mann i lavere klasse eller en clueless sap som blir spilt, heller. Også all den politiske planleggingen, selv om det er representativt for tiden, kan virke for åpenbar for dagens seere. Hendelser beveger seg raskt, men jeg hadde ikke mye tilknytning til truslene og ordningene.
Den sosiale kommentaren er den fra en underdog som lærer å aldri stole på Richies. Det er mye til felles med 80 -talls filmer på videregående skole på den måten. Du kan ikke bli med i den øvre skorpen, fordi de vil slå på deg og slippe deg i hjerteslag når ting blir tøft. Jeg foretrekker forhåndskodene med mer sizzle. Denne er for fokusert på plot til utelukkelse av mye annet. I tillegg skulle jeg ønske Powell og Blondell hadde mer kjemi sammen.
Joan Blondell og Sterling Holloway i advokatmann
Mitt favorittøyeblikk var en kort scene der en ukreditert Sterling Holloway (Voice of Winnie the Pooh!) Forteller en ulykkelig Blondell at “du er forelsket i sjefen din og at han ikke vil gi deg en tumle,” Statnull